Irland i solskinn

Solen steker fra en knallblå himmel. Vi befinner oss på en gedigen sandstrand hvor det er helt ok å kjøre rundt med bil. Eller dra i gang et seilfly. Hvor småbarnsfamilier går tur, noen leker seg med drager. Der bølgene buldrer mot land, og surfere venter spent på den neste bølgen.

Et øyeblikk er Land Roveren en liten prikk, der Joe nærmest kjører strandens fulle lengde. Jeg snuser inn sjøluften. Kjenner følelsen av frihet… Man vil bare boltre seg på den store plassen. Med våre 2,5 meter høyde, har vi nemlig sett at det er en del restriksjoner her i Irland på hvor vi kan parkere og kjøre. På grunn av ‘travelers’ (sigøynerne) har de flere steder satt opp barrierer for kjøretøy høyere enn ca. 2 meter. Det betyr at vi ikke kan parkere på flere parkeringsplasser, eller komme inn i visse områder. Andre ganger er det nettopp pikniksteder eller strender hvor vi bare må kjøre forbi Land Roveren er for høy.

ire06

Den mørke prikken har blitt større nå. Joe er på vei tilbake i min retning igjen. Jeg myser mot fjellene bortenfor. Vi var forberedt på dårlig vær – all slags vær i grunn. Man er gjerne det når man reiser til Irland. Da vi startet i nord var været mer skiftende. Veiene også, og vi lærte at vi kanskje bør ha med et ekstra sett mykere fjæringer til mer humpete veier, for alt i bilen ristet! De vi har montert nå er nemlig ganske stive. Jeg måtte le da jeg hørte bestikkskuffen baki bilen bli totalt ommøblert mens vi humpet oss sørover.

ire01

ire02
Vi fulgte R477 langs The Burren denne gangen også.

Så ble det bedre, og vi fortsatte mot Doolin. Det lille tettstedet som kaller seg den irske folkemusikkens vugge. Første gang vi var her var det en forblåst liten plass, med noen få hus her og der – og pubene, selvfølgelig. Nå er annenhvert hus et B&B og noen nye bygg har kommet til. Neste nå er fergekaien som skal moderniseres.
Sjarmen er fortsatt ikke borte, men vi er glade for å ha opplevd hvordan det var før det helt tok av.
Vi fant et ypperlig sted for bilen, og gikk inn på Gus O’Connors Pub. Fikk typisk irsk drikke i glassene mens vi hørte den ene kjente låta etter den andre.

ire03

ire13

Vi våknet til nydelig sol og blå himmel. Havet var rolig. Doolin glippet fortsatt med øynene når vi startet Land Roveren og kjørte sørover. Vi passerte Cliffs of Moher – vi var ferdige med dem nå – og fortsatte sørover langs N67.
Ettermiddagen og kvelden skulle tilbringes hos Joes familie i Limerick. Det ble familieprat, minner, te med melk og sukker – og mer enn nok av kaker og smørbrød. Livlig og veldig hyggelig!

Vi våknet dagen etter uten at en eneste regndråpe hadde fallt på bilen. Vi fortsatte sørvestover, mot Dingle. Stoppet i den lille byen som er kjent for delfinen Fungie som liker å holde til her. Vi holdt oss på land, og så ham aldri. I stedet hang vi litt rundt i bygatene. Spiste is, nøt været og handlet inn til de neste dagene.

ire05

ire12

Herfra bar det østover igjen, over på veien R561, som må være Irlands versjon av Highway 1 i USA eller Great Ocean Road i Australia. Nydelig! Det er hefra vi kjørte ned på denne store stranden der vi er nå, Inch Beach.
Jeg hopper inn i bilen. Har tatt masse bilder av en Land Rover på en gedigen strand.

Et par timer senere fortsetter vi videre inn på Ring of Kerry (N70). Vi titter over på andre siden av ”fjorden” der vi for litt siden kjørte rundt på den gedigne stranden. Himmelen fortsatt blå. Naturen vakker og spennende. Vi stopper for natten ved Lough Currane, lenger vest.

ire11

ire07

ire08

Jeg har egentlig ikke studert kartene over Irland, og Joe sier også at han kunne ikke huske at denne delen virkelig var så høyreist som den er. I dette området finner man Irlands høyeste fjell, Carrauntuohill (1038moh).
På grunn av skyer ser vi ikke fjelltoppene, men vi nyter veiene som snor seg opp i mellom dem. Da vi gjør et stopp på Molls Gap snuser vi rundt i souvernirbutikken her. Imens ser vi en amerikaner, som vi så sykle oppover alle bakkene, krype rundt bilen vår. Da han kommer inn blir det litt Landroverprat på mannfolka. Han kjenner Land Rovere og er nysjerrig på jobben Joe har gjort. Mens praten går, pirker jeg på souvernier med fraser av Oscar Wilde. Et par av dem får bli med hjem.

phraseOW

Utpå ettermiddagen vender vi nesa østover. Vi har bestilt fergebilletter tilbake til England dagen etter, så vi må komme oss nærmere Rosslare der fergen går fra. Vi gjør et stopp i Cobh, som var siste stopp for Titanic før den sjebnesvangre turen mot New York. Den gang het den lille byen Queenstown. Her er også et museum, men vi er for sent ute til å besøke det. Så fikk vi jo dosen i Belfast.

Siste dag i Irland kjører vi gjennom New Ross, der Kennedy-familien stammer fra. JFK besøkte byen juni 1963, og det henger bannere overalt for å markere byens tilhørighet til den tidligere amerikanske presidenten.
For et par år tilbake kjørte vi gjennom Moneygall, en annen liten by der en amerikansk president har sine røtter – Barack Obama.

Siste Guinness. Vi sitter på en pub. Det er ikke ”siste pub i Ireland”, men den kan vel kalles nest siste. Hadde det ikke vært for barrierene på parkeringsplassen på nabopuben, hadde vi endt opp der. Istedet sitter vi på Culletons Bar.
Her har de Wi-Fi og helt ok mat. Middag og Guinness smaker virkelig nå før vi forlater Irland. Et par kilometer unna skal vi stille oss i fergekø til Fishguard i Wales. Det blir en sen natt, derfor er det godt å bare roe det ned litt nå. Regn? Fortsatt holder det seg unna. Heldige oss, selv om bilen kunne trengt en vask!

Slainte!

ire10

Written By
More from Soletraveller

Roma: Spis, lev, gå!

– Tror du de blir likegyldige til alle ruinene de er omgitt...
Read More

4 Comments

  • Heisann!

    Har fulgt bloggen din i flere år, og synes du skriver kjempebra og interessant – om litt andre temaer en de typiske «reisebladene». Flott!

    Så til et aldri så lite spørsmål, når starter REISEN nå som lille trille (altså Land Roveren) er mer eller mindre klar? Mener å huske at reisen skulle starte når bilden var ferdig. Og ikke minst, hvor går reisen? Asia, Afrika, Syd-Amerika? Speeent på mer info om turen – lenge siden du har skrevet noe om den!

    • Hei!

      Tar det som et STORT kompliment det du sier om teamer – det er en del av målet vårt! 🙂

      Ja, du…vi vil jo helst at REISEN hadde startet…for lenge siden. Men det er progress; Joe jobber iherdig med det som skal bli soverommet vårt – nemlig på taket! Så skal vi gjøre ferdig bak i «boksen» der vi skal bo. Dette er en serie småjobber som jeg håper Joe får tatt utover våren nå.
      Vi har en del utfordringer på hjemmeplan foran oss, som bare tar den tiden det tar. Vi HÅPER at vi kan begynne en myk start her i Norge med bilen mens det andre løser seg. Det er Joe som pendler mellom Norge og England (der bilen er) og jobber på den, mens jeg jobber her hjemme med å spare opp penger og betale regninger 🙂

      Og etterpå da? Da ser vi for oss at vi beveger oss nedover Skandianavia mot Øst-Europa, noen av de vest-europeiske landene og så…Marokko. Vi vil veldig gjerne dit med Land Roveren vår. Joe har kjørt Land Rover der før og digget det. Etter det får vi se hvordan verden ser ut. Om det blir sør, øst eller vest. Det vil avhengige av politisk situasjon, klima (vi har mye vær for tiden) og byråkrati. Ikke minst hva andre reisende kanskje anbefaler 🙂 Men det er jo litt av sjarmen også – make it up as you go along.

      Håper du henger med videre, og takk for at du stakk innom! 🙂

      Jeanette

  • Flotte bilder 🙂 !!

    Jeg lurer på å dra til Irland òg, kanskje allerede denne sommeren. Må ha meg en skikkelig ferie nå kjenner jeg, om vettet mitt skal holde ut året… Har lyst til å se (og kysse) The Blarney Stone 🙂 !! Kun vært i London noen ganger tidligere, i UK. Har lyst til å besøke skottland òg, men vi får se…

    • Hei Olav Kyrre!

      Takk for kompliment 🙂 Og ja, du må dra til Irland! Og Skottland. Og England 😀 Det ER jo ikke langt unna i grunn … Ta vare på vettet ditt 😉

      Jeg har ikke fått med meg Blarney Stone, som du så gjerne vil kysse. Vi har egentlig aldri diskutert å dra akkurat dit, men så har vi alltid hatt en annen agenda når vi har vært i Irland.
      Det er et deilig land å reise i, og alle er så hyggelige.

      Go, Kyrre!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *