3 netter i Kairo

Hjertet dunker og hendene skjelver. Å krysse gaten i Kairo er ingen spøk.

29/12:
Først befinner vi oss på grensen mellom Israel og Egypt, Joe og jeg. Lett oppspilte. Over at vi endelig er i Egypt. I Afrika. Da vi går ombord i bussen som skal ta oss til Kairo har vi på forhånd blitt enige om at vi kun skal se Giza-pyramidene og muséet og så dra igjen. Det er ingenting ved millionbyen ellers som frister oss. I vår forutinntatthet er vi forberedt på en masete og slitsom opplevelse.

På bussen kommer vi i prat med amerikanske Katherine, som tidligere har studert egyptologi i Kairo. Hun skal bli hentet av en kamerat der, og vi må gjerne sitte på. Det er forfriskende å høre henne fortelle om byen. En ung jente som virkelig digger Kairo med all dens kaos og spennende historie.
Kameraten, Kareem, er født og oppvokst i byen, men har aldri besøkt pyramidene. Vi ser spørrende på ham, mens Katherine himler med øynene. Er det mulig? Hun ler, og i og med at vi har samme agenda for dagen etter, blir vi enige om å se pyramidene sammen.

Vår første kveld i Kairo er ennå ung. Om vi vil være med og røyke shee-sha? På en av Kairos mange fortauskafeer blir vi introdusert for en institusjon i Midt-Østen; vannpipe med frukttobakk, og søt chai-te. Rett bortenfor kafeen har vi plukket opp hver vår koshari, en rett bestående av pasta, ris, linser, løk tomatsaus og chili. Jeg tror vi betaler noe sånt som fem kroner for en stor porsjon som virkelig metter! Kareem forteller at det stort sett er bare menn som går på disse kafeene og når jeg ser bedre etter, er det bare Katherine og meg selv som er kvinner her. Jeg hoster litt av pipen, og er takknemlig for teen som følger med. Som ikke-røyker går det likevel overaskende bra å røyke dette.

30.12
Klokken fem morgenen etter våkner jeg av bønneropene, og i soloppgangen ser jeg Kairo våkne til live. Den er ikke vakker, byen, og sakte men sikkert omringer den pyramidene. At de ligger langt ute i ørkenen er en illusjon som har blitt hyppig brukt på postkort og bilder, noe vi selv får se da Kareem parkerer bilen ved turistattraksjonen. Med hele Kairo bak oss hører vi fredagsbønnen som i en slags stereo, idet vi prøver å fordøye alle inntrykkene av å faktisk være her.
Vi går inn i den midterste pyramiden, ikke alle er åpne på én gang. Med bøyd rygg går vi gjennom den smale sjakten som leder inn til gravkammeret. Luften er varm og klam. Rommet er nakent. Jeg stryker lett på veggen med fingertuppene, som om jeg vil plukke opp noen eldgamle vibber. Joe og jeg ser på hverandre. Endelig er vi her, tross alt. Vi går noen runder i kammeret, før vi går ut igjen.

Katherine er lei av turisthordene og synes vi bør dra ut til Saqqara, trappepyramiden. Unødvendig å si at det er deilig å komme ut av Kairo for en stund. Luften føles bedre, og det blir grønnere. Vi kjører forbi jorder, og i forbifarten utspiller et nydelig fotomotiv seg der en mann jobber i en åker med en nydelig moske som bakgrunn. Kameraet ser dessverre aldri dette. Saqqara ligger i disse landlige omgivelsene, og er omgitt av ruiner fulle av relieffer og søyler. Og langt færre turister.

Vi spiser middag på en populær restaurant i Kairos Downtown på østsiden av Nilen, og lar Kareem få bestemme menyen. Det blir en rekke typisk egyptiske småretter. Og øl til gjestene. Da han senere kjører hjem for å slappe av litt (tar på å kjøre rundt I Kairo), bestemmer vi andre oss for å gå tilbake til hostellet der vi bor. Vi tar til høyre i stedet for venstre da vi kommer ut av restauranten og vi har ikke gått langt før vi er i tvil om hvor vi befinner oss. Alle skilter er på arabisk, og da Katherine spør en fyr om veien, viser det seg at den går gjennom en parfymebutikk gitt. Der det serveres te, der Joe blir tilbudt så så mange kameler for meg (høhø), og hvor vi pruter ned noe parfyme ned til et akseptabelt nivå før vi kommer oss ut igjen – i riktig retning denne gangen.

Downtown har smale gater der mannlige servitører balanserer brett med te gjennom kaotisk biltrafikk og travel folkemengde. De fleste kvinnene jeg ser her er dekket, om det er chador eller niqab de har på seg. Vestsiden har store, brede gater og moderne butikker. Her befinner vi oss andre kvelden sammen med våre to nye venner, på restaurant Cedars. Med hver vår vannpipe, te og litt god mat. Jeg ser like mange kvinner som menn. I vestlige klær, og overalt går praten livlig. Fredagspils med litt annen vri, tenker jeg, og patter på pipen. Kirsebærsmak.
Katherine sukker fornøyd og åpner et etui. Hun tar ut et eget munnstykke som hun skrur på pipen. Hennes tredje shee-sha i dag.

31.12
Å krysse gatene i Kairo er nærmest et selvmordsforsøk. Det er rent anarki i trafikken, og da vi endelig står utenfor Det Egyptiske Museet er vi sjeleglade for å være i live. Trafikken blir fort glemt da vi trår inn i museet, der bygget i seg selv er verdt en titt. Det nydelige ferskenfargede museet huser Tut Ankh Amons maske og alt de fant i graven hans i tillegg til mye mye mer. Jeg forelsker meg i Nefertitis uferdige hodestatue (kan man kalle det det?) og statuen av farao Akhenaten. Museet åpenbarer virkelig en eksotisk verden, og vi blir der lenge.

Man kan ikke forlate Kairo uten et besøk i et av Midt-Østens største basarer, Khan Al-Khalili. Basaren er akkurat slik jeg vil basarer skal være. En labyrint av smug med spennende skatter, lukter og fargerike personer. Joe peker, Kareem forhandler. Til slutt får vi med oss et par suvernirer til meget god pris, blant annet en shee-sha-pipe og en lykt.
– Basaren setter prikken over i’en for oppholdet vårt, sier jeg til Joe. Jeg tar feil.
Det er nyttårsaften, og nå vil gutta finne en fest. Katherine og jeg hadde vært fornøyd med en kopp te og pipe i basaren, men ok. Vi finner ett av de få stedene i byen som selger alkohol – en liten kiosk med noen kjøleskap med øl. Vi plukker med oss noen få øl, før vi kjører videre for å møte Kareems kamerater. Vi slår oss ned på en juicebar mens planene videre stakes ut. Idet klokken slår tolv, skåler vi – i juice.

Til slutt ender vi opp i hagen bak Mariott Hotel, der vi patter på vannpipene, og gutta drikker øl. Mens jeg kikker opp mot den svarte nattehimmelen, innser jeg at jeg var for hastig. Det nydelige bygget ved Nilen er jo som skutt ut av “1001 Natt”. Her kan du bo som en sultan. Og her sitter vi, i denne legendariske byen med så utrolig rik historie, og nærmest klyper oss i armen. Det var denne prikken over i’en jeg snakket om.

Da vi setter oss på bussen tidlig neste morgen forlater vi et bråkete, støvete og kaotisk Kairo, og det er en lettelse å kunne dra herfra. Men lettelsen skyldes også at opplevelsen av byen ble så mye bedre enn vi hadde sett for oss, noe vi virkelig kan takke våre to nye venner for.

Dette er en tekst fra arkivet, som vi følte fortjente dagens lys igjen.

Tags from the story
,
Written By
More from Soletraveller

3 irske favoritter

I fjor reiste vi i fire måneder med Land Roveren vår på...
Read More

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *