Trinidad – på skinner

Når en liten plan blir en stor opplevelse: Vi skulle bare ned og se på jernbanestasjonen …

Det er en varm dag, solen steker, og vi går rolig nedover mot Trinidads jernbanestasjon. Følger brosteinsbelagte gater, smugkikker inn i de private hjem, og hilser på folk vi passerer. Jernbanestasjonen er ikke stor. En kort perrong, et lite stasjonsbygg. Kun noen få venter på toget. Vi følger sporet videre. Ved siden av en svær murbygning står tre gamle damplokomotiv. Herreavdelingen må se nærmere på dem, og ut av ingensteds dukker en fyr opp som gjerne viser dem rundt.



Imens er vi damene snap happy med kameraene våre. Da jeg setter meg ned på en slags dressin for å hvile i varmen, kommer en fyr bort og fikser på et eller annet i motoren på den. – Skal jeg flytte på meg? spør jeg. Han rister på hodet, og snart er en til der. Om vi vil ha en tur på dressinen?
Før vi får svart, er herreavdelingen der også. De har fått samme spørsmål. En rundtur ti kilometer opp i dalen på denne dressinen, vil vi det? Vi nikker ja. Et dansk par har dukket opp og kaster seg på de også.

Så ruller vi ut av Trinidad og oppover dalen – Valle de los Ingenios – der tusenvis av slaver en gang jobbet på sukkerrørplantasjene. Det vokser fortsatt sukkerrør her, og de vakre fjellene rundt oss kunne sikkert fortalt en historie eller to. I stedet forblir den mørke historien et falmet minne i den fine dagen. Vi ruller videre. Hester som gresser langs jernbanelinja, flytter seg dovent da vi nærmer oss. Folk vi passerer smiler og vinker … Jeg sitter på lasteplanet og tenker på Bjørk sin musikkvideo der hun danset rundt i New York. Big Time Sensuality. Jeg danser ikke (bare i hodet), men sitter pent og rolig, og kara som kjører dressinen, kikker bakover og forsikrer seg om at jeg har det bra. Imens sitter Joe ved siden av dem og filmer med GoPro.

Til slutt stopper vi. Mennene skrur på noe, plukker fram noen plank og jekker, og vips kan de snu hele greia. Lasteplanet jeg sitter på er nå foran, og de sitter bak. Men vi skal ikke tilbake ennå. Rett ved siden av oss er et hus. Vi blir vinket med, så vi følger etter våre menn forbi huset og bort til en åker, der han ene forsvinner inn blant sukkerrørene. Litt senere kommer han ut igjen med et gedigent rør. Han spikker og hakker og snart har vi hver vår bit å tygge på mens vi går bort til huset for å hilse på.




Der er det voksne og barn, det er kyllinger, små griser, kattunger og en avmagret hundevalp. Og midt oppi det hele et bur med en hutia, en slags gnager som er helt spesiell for Cuba. Av utseende minner den oss om en australsk quokka. Den lar seg ikke stresse av alle menneskene som står rundt den, men virker ganske trygg oppi det hele, der den tygger på noe mat mens den blir klødd på ryggen. Faktisk ser det ut som den får bedre behandling enn den stakkars magre valpen som tusler rundt omkring.



Joe spør om den russiske traktoren som står ved siden av oss. Jeg rusler bort mot dressinen, der barna leker. – Where are you from?, spør hun ene. For noen tiår siden var det engelske språket et stort fy. Nå kan stadig flere cubanere engelsk ettersom business og turister inntar øya. Vi fniser litt sammen og tar bilder før de andre kommer etter. Vi må takke for oss og tenke på returen.
Dressinen blir startet opp igjen og går radig tilbake til Trinidad. Forbi de grønne åkrene, forbi hestene og en og annen cubaner som jobber langs linja. Tilbake til jernbanestasjonen. Ingen venter på toget nå.

Tags from the story
,
Written By
More from Soletraveller

Starten på en roadtrip

To rare kjøretøy er på veien – Land Rovere. To gamle ambulanser...
Read More

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *