Trinidad – en god base

En slitt gammel dame, fortsatt med skjønnheten i behold. Hun lokker og kryper under huden på deg. Til slutt vil du ikke ønske å reise fra henne.

Hører man ordet UNESCO, stiger forventningene noen hakk, enten det er en gammel by eller en naturperle. Den 500 år gamle byen Trinidad er en juvel med den gamle fargerike kolonistilen. Rundt byen strekker de grønne åsene og fjellene seg ut mot det karibiske hav, en gang hyppig frekventert av pirater. Søkte Svartskjegg ly i farvannene her tro?

Solen står lavt på himmelen da vi rusler bortover de brosteinsbelagte gatene. Passerer fargerike, slitte murvegger. En hund spiser fra noe søppel mens den kikker på oss. Snakker vi til den, er det veldig stas, og den holder følge med oss en stund.


Idet solen går ned fylles gatene med musikk.

De Alto Cedro voy para Marcané
Llego a Cueto voy para Mayarí

Det er de faste låtene som går igjen – flere steder. Omtrent hver eneste restaurant ser ut til å ha et husband som spiller opp. Noen bruker gatene som scene. Det er gode musikere og gode stemmer, godt hjulpet av akustikken i lokalene der taket rager et sted langt over hodene våre.

Guantanamera, guajira Guantanamera…



Da vi våkner dagen etter tar vi bena fatt. Rusler ned til Cadeca for å veksle penger. Kjøper flasker med vann og litt frukt. Dagtid vrimler det liksom med folk i gatene. Det er turister som skal ta bilder, som er på vei til og fra et casa. Det er cubanere med travle hverdager. Hest og kjerre fyker forbi. Mopeder og gamle amerikanske doninger konkurerer om plassen med Viazul-bussene som burde finne seg noe bedre å gjøre enn å henge gatelangs i den gamle byen. Det er såvidt de kommer rundt hjørnene, noe som resulterer i at vi blir stående og stirre mer enn én gang for å se om de klarer det. En stasjon i utkanten av byen hadde nok vært bedre. Solen steker. Jeg kjenner en slags utmattelse komme krypende.





Vi klatrer opp til radiotårnet for å få oversikt. Som om han har ventet oss, kommer en vakt og tar i mot oss da vi stopper for å hente igjen pusten. Det er en varm dag. Han vil fortelle om området og vinker oss med. Vi klatrer opp en stige og kommer opp på et betongtak der vi får fantastisk utsikt over Valle de los Ingenios.
Han peker på de gamle plantasjene. En gang var dalen full av sukkerrør og det harde arbeidet på plantasjene ble utført av slaver. Forretningene blomstret – Trinidad var travelt. Da også.
Mannen peker videre. På fjellene og ut mot havet. Det var her oppe de holdt øye med farvannene da pirater herjet som verst. Det er rolig ute på havet i dag. Ingen cruiseskip eller seilbåter. Det skal ta noen måneder til før det første cruiseskipet fra USA får legge til i Havanna.

Vi betaler vakten litt penger som takk for titten og går ned i byen igjen. Setter oss på La Botija for noe kaldt å drikke. På veggen henger Trinidads mørke historie. Nagler, hengelåser og lenker som holdt slavene sammen. Tross påminnelsen, er stedet populært og veldig hyggelig på kveldstid. Vi klarer ikke å holde oss unna, men kommer stadig tilbake hit. Blir på hils med de som jobber der. Finner favoritter på menyen. Og alltid en kald frisk mojito.


Som vi har nevnt i en tidligere artikkel, er Trinidad et godt sted å ta base for noen dager. Én dag tar vi bena fatt og går til nasjonalparken Parque El Cubano. En annen dag dykker vi på revene utenfor Trinidad. Vi tar taxi til stranden for å slikke sol. Ved Playa Ancon ligger tre hoteller på rad, men det er fortsatt rolig og bedagelig stemning her. Det karibiske hav slår dovent inn mot land, og det klare vannet er vanskelig å holde seg unna.

Vi vasser uti. Kikker utover det rolige havet. Bak oss har vi et land som skiller seg helt fra de andre karibiske øyene. Det er karibisk, det er latino, men likevel noe helt for seg selv. Det er Cuba, og vi har elsket hvert minutt her. Likevel, det er ikke til å unngå at man gjør seg sine tanker om det man ser og opplever, og hva man tenker om endringene som bygger seg opp i horisonten. Cubanerne fortjener det beste. Vi deler noen tanker rundt dette i et senere innlegg.

Vi pakker sammen sakene og går til parkeringsplassen. Finner en taxi – en gammel amerikansk doning selvfølgelig. Blir enige om prisen tilbake til Trinidads trange gater. Solen er på vei ned.

Tags from the story
,
Written By
More from Soletraveller

Pepperkakebyen

Er du i Bergen på tampen av året, er det én attraksjon...
Read More

2 Comments

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *