Fra arkivet: Taquile

Midt i Titicaka-sjøen i Peru ligger den rolige og vakre øya Taquile. En øy der tiden ser ut til å ha stått stille, og hvor folket fortsatt snakker Quechua, det gamle språket fra Inkaene.

Jeg tar noen prøvende skritt. Vil ikke bli våt på bena. Det går fint. Alle klatrer ut av collectivo-båten. Vi har 30 minutter på oss før vi skal videre. Vi er på vei til Taquille fra Puno, men vi er så heldige at båten også har gjort et stopp på de flytende sivøyene til Uros-folket.
For mange er øyene synonymt med Titicaka-sjøen og mange reiser heller ikke lenger ut i innsjøen enn hit. Utenfor den skitne, stinkende byen Puno ligger de fasinerende øyene med hus og båter – alt i siv. Det gynger lett under føttene mine når jeg går. Omtrent samtlige kvinner på øya ser ut til å selge souvernirer – de samme som jeg har sett overalt ellers i landet. De fargesterke klærne deres står i fin kontrast til det sterke lyset her ute.

Solen steker godt og hodebunnen blir lett brent der vi tøffer utover på den intenst blå innsjøen som ligger 3820 meter over havet. Tre timer senere går vi i land på Taquile der vi betaler en turistavgift på 1 sol før vi tar fatt på neste utfordring; alle trappene opp til sentrum på øya. Det sies at det er rundt 500 trinn. I nesten 4000 meters høyde merkes dette godt. Det tar oss nesten tre kvarter å nå toppen. At vi i tillegg har tunge ryggsekker på ryggen gjør ikke saken bedre. Folk puster og peser rundt meg mens de sliter seg opp alle trappene, og jeg blir bekymret for et par av dem som virkelig har det tungt.

To menn kikker opp fra strikketøyet sitt da vi spør etter et sted å bo for natten

Vel oppe finner vi frem til et skilt der det står «resepsjon». To menn kikker opp fra strikketøyet sitt da vi spør etter et sted å bo for natten. Da folk på fastlandet begynte å bringe turister ut hit grep øyas innbyggere inn og tok kontrollen over turismen selv. Dermed får de selv nyte av inntektene i tillegg til at de kan kontrollere strømmen av turister som kommer ut hit slik at den holdes på et moderat plan.
Overnattingene fordeles mellom de som bor her. I tillegg til rommet kan du også betale litt ekstra for middag og frokost.
Mens vi får tildelt en vertsfamilie for natten har strikkepinnene knapt vært i ro. Den eneste mannen vi ser rundt oss som ikke har noe håndarbeid er Elias, vår tildelte vert.

Vi har knapt rukket å få igjen pusten etter alle trappene da vi må gå enda lenger for å komme til huset hans. Opp og ned små stier bærer det før vi kommer frem til et lite hus med to rom. Vi får det ene, mens han selv bor i siderommet med far, kone og to små barn. Huset har jordgulv, og toalettet er en slags anretning nede ved åkeren der han dyrker sort mais. Utenfor huset står en stor dunke med regnvann og huset har solpanel som elektrisitet.
Vi mistenker at han utnevnte seg selv til vert da han så vi kom i land med en mandolin. Han finner frem sin egen, og forteller oss at han har invitert en venn over på kvelden som spiller gitar. Vi blir enige om en liten jamsession senere.


Familien «vår». Tatt med en sliten Kodak-film som ikke hadde tålt varmen. Slike problemer hadde man før digitalkameraene. 

Etter å ha installert oss på rommet går vi en rundtur på den vakre øya som er fri for biler, og det er medisin for sjelen å komme ut hit til stillheten.
Hele tiden møter vi menn og kvinner som uavbrutt jobber med håndarbeidet mens de snakker lavmælt sammen. Tekstilene de lager går til øyas kooperative butikk, der turistene kan handle. Rundt oss går kvinner og spinner. De unge bærer håndholdte spinnere med seg overalt hvor de går, mens de eldre kvinnene vever de fargerike mønstrene som representerer øyas rike kultur. Likevel er det nok de strikkende mennene som fasinerer turister mest her på Taquille.
Guttene lærer å strikke i svært ung alder. Etterhvert som de blir menn lærer de å strikke de fargerike luene, chullos, i farger som viser deres sivilstatus. Hvit for ungkarer, rød for gifte menn. Til og med duskene på lua forteller om du er gift eller ikke. Hvis du er singel henger den bak hodet. Hvis du er singel men ser etter en kone, henger den på ene siden.

Etterhvert som de blir menn lærer de å strikke de fargerike luene, chullos, i farger som viser deres sivilstatus

Vi betaler Elias noen ekstra soles for middag, og får deilig fersk ørret fra Titicaka-sjøen. Stearinlys gjør det lunt og koselig i det lille rommet. En kopp te smaker godt etter maten da det begynner å regne. Mye! Elias’ venn er gjennomvåt da han kommer på besøk i ni-tiden. Vi er ikke så stødige i spansk da vi er her, og selv om mennene ikke kan engelsk klarer vi likevel å kommunisere. Det blir til at vi spiller et par låter vi kan, og de spiller låter de kan. Deres er av mer religiøs art, mens vi spiller Susanne Vega, Four Non Blondes, Pink Floyd, Creedence og irske folkesanger.
Det er midnatt da vi kryper under to lag tykke tepper og soveposen min. Det er kjølig om natten og regnet gjør det ikke bedre. Det slår intenst mot taket, og truer nesten med å komme gjennom. Vi hutrer litt og faller i søvn.

Morgenen etter er det skyfri himmel da vi våkner av at det er liv i andre rommet. Elias har funnet frem mandolinen sin, og forsøker å spille en kjent irsk folketone vi spilte for ham kvelden i forveien. Da han hører vi er våkne kommer han inn med frokost og spør om Joe kan lære ham melodien. Senere kommer han inn med en svær kassettspiller for å ta opp musikken. Kona og den yngste datteren kommer etter. Hun spør pent etter “What’s Up” med Four Non Blondes, så formiddagen går med til å spille inn diverse låter de vil høre før vi må ned alle trappene igjen.

Da han hører vi er våkne kommer han inn med frokost og spør om Joe kan lære ham melodien

Solen står høyt på himmelen da vi tøffer tilbake til Puno. Jeg puster inn den friske klare luften. Taquille er i ferd med å bli et vakkert minne. Oppunder himmelen fant vi en fantastisk stillhet og ro. Et lite paradis der livet går sin vante gang (nesten) uberørt av hva som skjer ellers i verden. Joda, turismen har hatt sine følger her ute, der beboerne heller vil ha en gettoblaster enn å lage til en mer hygienisk anretning av et toalett.
Men de virker lykkelige, og med slik intens skjønnhet som innsjøen kan tilby skulle det bare mangle. Vi snur oss en siste gang. Her ute, midt i Titicaka-sjøen, sitter Elias og spiller opptaket av to rare backpackere som synger «Whiskey in the Jar». Verden føles litt mindre nå.

Soletraveller besøkte øya i 2002.

Written By
More from Soletraveller

Visste du dette om Island?

Fem artige fakta om Island Utryddelse Et stykke uti havet, sørvest for Reykjavik,...
Read More

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *